Tørre vafler - og bærekraftig kommunikasjon

“Det enkle er ofte det beste” ble løfta fram som begrep i en reklamekampanje for noen år siden. Det begynner jeg å tro på. Vi har diskutert kommunikasjon lenge, og betalt både den ene og den andre konsulenten for å hjelpe oss. Og så klinker plutselig kokarkjerringa til med 60.000 views i sosiale medier. På under et døgn. Med en enkelt sammensatt historie om TØRRE VAFLER!!! Jeg blir imponert, rørt og smått frustrert samtidig. For å forstå hvordan sosiale medier virker er absolutt ikke lett.

For et par uker siden samlet vi en nydelig gjeng. Først til middag, og så til noen timers samtale i siloen. I ring, selvfølgelig, i den runde siloen. Programmet var løst sammensatt og formålet med seansen var, for min del, å bli bedre kjent med flinke folk som jeg kan spille på videre, og som kan bidra til å gjøre opphold i Ersgard mer givende.

Vi startet samlinga med et måltid, Det var lurt. Klokka 5 var alle sånn passe sultne. Det bringebærbreserte lammet vårt fungerte fint som fokus for å diskutere bærekraft. Kortreist kjøtt fra Øfsti Søndre og potet fra Ydsti, begge gode naboer og medspillere i Route26. Servert i siloene som ble bygd som surfôrlager i 1985 og som nå er et av de gode romma å være i i Ersgard. Jeg tror det beste vi kan gjøre for å kommunisere på en bærekraftig måte er å gjøre ting vi mener er riktig, og dele det med folk. Helt ubeskjedent tror jeg de som satt rundt bordet forsto mer av hva vi ville oppnå ved å dele dette måltidet med oss enn de kunne fått av all verdens skrevne forberedelser.

Å snakke sammen går ikke av moten. Alle som var der ga svært positive tilbakemeldinger på at dette var en kveld med samtale. Litt styrt av meg, men først og fremst et fritt ordskifte. Det var nydelig å være ordstyrer når alle respekterte hverandre, og brukte mer tid på å lytte enn å prate. Det var moro å se hvordan gjengen fulgte hverandre og løftet tankerekker videre.

Alle som var til stede har arbeidet med kommunikasjon. Noen som profesjon og hovedbeskjeftigelse, andre som en kveldsaktivitet innimellom andre gjøremål. Men fellesinteressen var der. Og det er kanskje noe i nærheten av kjernen her. Kommunikasjon fungerer bare når budskapet betyr noe for mottakeren. Det syns jeg vi fikk vist på en fin måte i vårt lille samtalemøte.

Jeg lærte mye den kvelden. Og så ble det sagt mye klokt som jeg ikke har fått tatt inn skikkelig, og som jeg gleder meg til å bearbeide videre. For å komme litt videre har vi nettopp blitt enige om å lage en oppfølger, åpent for publikum. Det blir grytemiddag og fokus på kommunikasjon.

Nå har det forresten gått et døgn siden jeg skrev innledningen. Og kokarkjerringa er oppe i 200.000 views i sosiale medier. Det kan ikke forstås på annen måte enn at det er stor interesse for TØRRE VAFLER der ute. Altså ikke om det nye kjøkkenet vårt eller hvor flinke vi har vært, men rett og slett for bakverket. Nettopp det å levere verdi til mottakeren var konklusjonen i møtet vårt også. Formen på kommunikasjonen er kanskje ikke det avgjørende så lenge det er noen som vil ha den. Jo, vi trenger bra layout, flink fotograf og rett plattform, men det er lite som slår det å si eller vise noe som folk virkelig bryr seg om.

Forrige helg hadde vi lammerullkurs med Linda. Hun er gift med en tremenning av meg, og bor i Trondheim. og søster Wenche tok opp igjen tradisjonen fra mor si, og lager mye lammerull til hver jul. Lammerullkurset var stor stas for oss som deltok. Det ble en påminner om at den beste kommunikasjonen involverer mange sanser. I dette tilfellet både syn, lukt, smak, hørsel og, ikke minst, hendene. Det hjelper å ta i ting. Prosjektet frister til gjentakelse. Ikke bare med lammerull, men med mer mat.

Jeg tror vi begynner å få grep om noe her. Gjengen i siloen snakket varmt om det å lage mat sammen. For å lære noe nytt og være sammen. For å ha god tid til samtale, og for å få litt påfyll av kunnskap og inspirasjon. Utfordringen vår er å få samla de rette folka. Men jeg har i hvert fall lært at en bra begynnelse er å by på noe veldig konkret, og være nøye med hvem vi byr det fram til. Velge sitt publikum med omhu, eller noe sånt.

Trodde jeg. Helt til kokarkjerringa ble internettkjendis, med over 400.000 visninger om TØRRE VAFLER i Facebook og Instagram. Da ryker ideen om å styre kommunikasjonen til de rette folka. I hvert fall i betydningen av de vi kjenner til.

Da vi avsluttet studiene på Ås for drøyt 30 år siden begynte vi å skrive julebrev. Brevene sendes til redaktøren (vervet går på omgang) som setter disse sammen til årets utgave av “Den siste landbrukstekniker”. På den måten har vi greid å holde kontakten selv om vi er spredd utover hele landet. Brevene oppsummerer året som har gått, mer eller mindre i detalj. Innsatsen er ikke så stor, men denne lille institusjonen gjør at vi fortsatt hører sammen. Det er fint. Og noe helt annet enn at 400.000 mer eller mindre ukjente har sett filmen om tørre vafler.

I dag sendte jeg oppskrifta på tørre vafler til en venn som jeg treffer en gang i året, i en vennegjeng som spiser lutefisk sammen hvert år i snart 40 år. Han hadde sett kokarkjerringa steke tørre vafler på nettet og ville ha oppskrifta. Bare kort innpå, men du verden så trivelig det er å kunne dele noe. Og en påminner om at også lutefisktradisjonen vår handler om det samme. Om å treffes, dele et måltid, og oppleve noe sammen.

Jeg vet ikke om jeg kommer til bunns i bærekraftig kommunikasjon. Men at det handler om å dele er jeg helt sikker på. Det er det som er fellesnevneren her. Å ha noe å melde til noen som bryr seg. Enten det er å sitte i ring og snakke sammen, skrive brev om det som har skjedd det siste året, eller å minne mange ukjente om at det fins tørre vafler.